Reis deg før jeg gjør det

For et par dager siden hadde tredje og siste film i Christopher Nolans Batman-trilogi premiere her på det såkalte berget, og som megafan av forgjengerne i serien har jeg fått et slags gutteaktig forhold til Gotham og dens kappekledde mangemilliardær.

Som filmentusiast er jeg i hovedsak tilfreds med å gå til kinoen med null forventninger og en pose bringebærdrops (mmm), men jeg har aldri hatt større forventninger til en film som til The Dark Knight Rises. Jeg var til stede under premieren og jeg så den ved en tilfeldighet igjen i dag, og etter å ha latt inntrykkene synke inn bittelitt fant jeg det for godt å forfatte noen tanker om filmen.

Det som nå følger er en stor, tilbakeskuende digresjon av en anbefaling framfor en anmeldelse, og for å spore dere av fra å tro at jeg er en skrivekyndig nerd har jeg gjort den så lettbeint og teit som bare jeg kan.

Dybden i bildet gjør at Batman-drakten ser litt for liten ut, men den passer, altså! Lover. 

Først, litt bakgrunnshistorie: Det er åtte år siden den hederlige distriktsadvokaten Harvey Dents dødsfall. Det innbyggerne i Gotham ikke vet noe om, er at han tørna helt før han døde som følger av at hans bedre halvpart, i form av både kjærlighet og eget fjes, ble sprengt bort av Jokeren og følgelig gjorde Dent til den hevngjerrige skurken Two-Face. Batman reddet Harvey Dents ettermæle som selve symbolet på ukorrumpert rettferdighet ved å ta på seg skylden for hans død, og dermed kunne han også gjøre seg selv overflødig i et samfunn som plutselig har fått øynene opp for en rettferdig rettergang og nedbryting av organisert kriminalitet gjennom Harvey Dent Act.

Som overflødig og ettersøkt isolerte Bruce Wayne seg fra omverdenen og følgelig var Batman nowhere to be found. Gotham har ikke hatt bruk for vår bevingede martyr inntil terroristen og strategikergeniet Bane avlegger byen en visitt for å fucke den helt opp på vegne av The League of Shadows - som Batman selv vendte ryggen i sin tid. Bane er sterk, og fysisk overlegen en ganske så skrøpelig Bruce Wayne. Se for deg Rocky mot han russeren i, du vet, den ene Rocky-filmen med russeren, som spilles av en svenske, han Dolph eller hva pokker. Han er mye sterkere, og Bruce er ute av trening. Også er han jo jækla smart også, han er ikke en giftavhengig IDIOT som roper sitt eget navn som i Batman & Robin (1997), i The Dark Knight Rises er han portrettert i tråd med tegneserien, og han oppfører seg heldigvis ikke som en shitkid som har glemt å ta Ritalin-dosen sin days on end.

Bane korrumperer Wayne Enterprises via børsmarkedet, stjeler firmaets energireaktor og gjør den om til en effektiv atombombe. Dette skaper så klart kaos blant folket idet alle utveier ut av Gotham ødelegges og innbyggerne følgelig isoleres fra omverdenen i månedsvis med en atombombe som de venter skal gå av. Kjipt, ja?

Der frykt var tema i Batman Begins og kaos var tema i The Dark Knight har The Dark Knight Rises fått temaet smerte (Scarecrow/Jokeren/Bane, på en måte). Spør du meg er det litt kaos og frykt i kulissene også, men smerte kan være så mangt. Både fysisk, psykisk og metafysisk (neida, hehe, stryk den siste).

NANANANANANABATMAAAAAN! Tilbake i offentlighetens søkelys som cocky multimilliardær og tilbake som maskert one man army er det er på'n igjen. Gotham skal reddes, og komplotter, orgasmiske nevekamper, set-backs, kuler og krutt akkompagneres av skjebnesvangert drama og et herlig Hans Zimmer-soundtrack, noe som resulterte i at jeg hadde stive nipples under, tja, si 70 prosent av filmen.

*brofist*

Selve filmen starter på en kronglete sti. Det er mange nye karakterer og deres rolle i Batman-universet som skal etableres, blant annet Bane, den smidige tjuvradden Catwoman/Selina Kyle og politiets velgjører John Blake. Den noe trøblete introduksjonsfasen opptar mye tid av det nesten tre timer lange eposet, men etter å ha sett den for andre gang er dette helt uproblematisk, og kan rettferdiggjøres med at man kan nyte øvrigheten i en behagelig dramaturgisk orden. Nolans ferdigheter som historieforteller kommer til sin rett, og vi er vitner til en nydelig trådnøsting - ikke bare for denne filmens skyld, men også for trilogien som helhet. Den refererer stadig til sine forgjengere, og disse har også har sine frampek og gjengående faktorer som nøstes opp i The Dark Knight Rises. Jeg har sett de andre filmene i serien utallige ganger og satt meg inn i både trivia og selve tegneseriene, og da er det alltid artig at mistankene man har om en film bekreftes, og kanskje til og med avkreftes.

Bruce/Batman selv får mye mindre skjermtid enn hva jeg hadde forventet, men med et såpass allsidig arsenal av dynamiske karakterer klarer jeg meg fint med at resten av crewet nøster trådene sammen. Fox er jovial som alltid, politimester Gordon stadig like trofast og Alfred skulle jeg ønske var bestefaren min, og trilogiens nykommere gjør det hele til en formidabel opplevelse.

Mange mener Tom Hardy i rollen som Bane ikke kan måle seg med Heath Ledger i rollen som Jokeren, men karakteren Bane er ikke like skrullete, gærn og eksentrisk som Jokeren. Bane er cool, calm, collected, selve personifiseringen av en wrecking ball og jammen kan han sikkert outsmarte Mensa når som helst. Det virker som om anmeldere har forventet en ny Joker; kaotisk, tounge-in-cheek og manisk. Det er ikke om å gjøre å la antagonistene overgå hverandre. Kritikken mange har kommet med om stemmen og dialekten til Bane synes jeg dessuten er helt uberettiget - den formelig oser mannevond mesterhjerne, og jeg digger den.

Det faktum at Hardy kun har kroppen (en dritsvær sådan, som han med elleville, voldelige krumspring utnytter til fulle) og øynene å spille med gir begrensinger. Jeg synes rollen ble tolket helt etter boka. For en muskelbunt av en fyr! Jeg har lyst til å gå så langt som at jeg liker Bane bedre enn Jokeren, jeg. Ikke send meg drapstrusler, plis!

Som i forgjengerne utspiller Nolans hang til å skape effektfull action med så lite cgi som mulig en stor rolle også i The Dark Knight Rises. Intet mindre enn ti tusen statister ble brukt i filmens fotballscene og hundrevis av stuntmenn ble brukt i et heftig klammeri mellom politistyrkene og Banes skurkehær. Dette skaper et realistisk univers, og scenarioene blir straks mer levende idet de bruker hverandre som skyteskiver og boksesekker.

Jeg ser gjennom fingrene på corny sitater og scenarioer, som for eksempel når Catwoman plutselig forsvinner i løse luften etter en samtale med Batman (på, HAHAHHAHA, samme måte som BATMAN gjør!), og Batman sier "So that's what that feels like". Slike hendelser rettferdiggjør jeg med at dette i bunn og grunn er basert på en tegneserie, og til tross for at Nolan har gjort Gotham til et mer realistisk univers er han tro til formatet han har adaptert filmen fra. Det skulle bare mangle at denne cornye vibben også skal få litt skjermtid, samme hvor dyster og mørk Nolans palett er over Gothams univers.

Til tross for et par plotthull her og der samt ymse små goofs og kontinuitetsglipp har jeg lite å utsette på The Dark Knight Rises. Det er en klassefilm, og Nolan legger fint lokk på en perfekt trilogi. Man kan trygt si det var rene barnebursdagen i spenningsgrad:

Har du sett noen spise pølse på en så eksentrisk måte før?

TL;DR. Denne teksten ble mye lengre enn først antatt, og jeg tror jeg legger inn årene her. Ta gjerne friheten til å diskutere filmen i kommentarfeltet!

Farvel, mine venner!

Hilsen din beste venn Marius!